Nå må Norge spare strøm

Når Europakommisjonen la frem sin klimapakke Fit for 55 gikk ett moment i stor grad under radaren her hjemme: Energieffektivisering. EU kommisjonen foreslår å videreføre kravet om at energiforbruket skal ned med 1,5 prosent hvert år i det enkelte land frem til 2030. Som EØS-medlem skal Norge forhandle om hvordan dette skal gjennomføres her hjemme.

Les mer: Dette innlegget stod også på trykk i DN 6. august. Her kan du lese nettversjonen.

I utgangspunktet høres det kanskje urimelig ut at et land som får mesteparten av strømmen sin fra fornybar energi skal måtte drive energisparing, når det overordnede formålet med Fit for 55 er å nå EUs ambisiøse klimamål. Men om vi titter noen år frem i tid, så er det egentlig for lite ambisiøst – at vi får et lite spark bak for å komme i gang fra EU skal vi være glade for.

Å spare energi er å frigjøre energi

Det planlegges allerede for industrietableringer i Norge som vil øke energibehovet utover det vi i dag produserer. LO og NHO har beregnet energibehovet i 2030 til å være 20 til 30 TWh mer enn dagens produksjon. Å spare energi er derfor det samme som å frigjøre energi til industrietableringer. Hvis vi ikke klarer det, betyr det at vi går glipp av industri, arbeidsplasser og inntekter som er sårt tiltrengte når aktiviteten på norsk sokkel går ned.

Det er en tøff erkjennelse for mange av oss som er vokst opp i dette landet, å innse at vi kanskje ikke har så mye fossekraft å gå på som det vi trodde. Samtidig er det krevende å se for seg at vi ikke skal kunne varme husene våre, lade bilene våre og utstyre hjemmene våre med smarte innretninger fordi landet kan ende opp med et underskudd på strøm. Det er et ansvar som de færreste norske politikere vil belaste velgerne med.

Stor motstand mot kraftutbygging

Svarene på hvordan vi skal videreutvikle og ivareta energistormakten Norge er mange. Men ikke alle er like populære. Storstilte vindkraftutbygginger på land høster ikke mye ros. De aller fleste produktive vannveier er allerede lagt i rør. Vi aksepterer ikke lengre blindt at større naturinngrep må til for å holde lyset på i husene og skape verdier og velferd. Store, fysiske energiutbygginger er nødvendige – men de møter ofte motstand og er tidkrevende å utrede og bygge. Og tid er den ressursen det er aller mest knapphet på skal vi henge med på energikappløpet og nå de forpliktelsene som Norge har påtatt seg.

Norge har gode forutsetninger

Derfor trenger vi en reell debatt om hvordan vi kan skape gode incentiver for både innbyggere og næringsliv når det gjelder å produsere mer strøm og bruke den mer effektivt. Vi trenger et løft innen energieffektivisering og egenproduksjon av strøm med solceller. Her har Norge både gode forutsetninger for å lykkes, ironisk nok delvis fordi politikerne og virkemiddelapparatet har behandlet energieffektivisering stemoderlig. Fem år etter at regjeringen og Stortinget vedtok å redusere energiforbruket i norske bygg med 10 TWh er vi nemlig fortsatt ikke i gang med virkemidlene som trengs.

Lønnsomt med energieffektivisering

En offentlig studie fra NVE viser at det er lønnsomt å redusere energibruken i norske bygg med 15 prosent. Å skifte gamle vinduer, etterisolere, montere solcelleanlegg og drive med smartere strømstyring, og ikke minst få kvalifiserte råd om hva som er mest lønnsomt og effektivt, vil få oss et godt stykke på vei mot å innfri kommende krav fra EU. Og folk flest vil kunne spare mange tusenlapper på strømregninga.

I tillegg vil en satsing, i tråd med de ambisjonene som EU legger på bordet, kunne bety en oppblomstring i markedet for montører og fagarbeidere – som gjennom en dedikert satsing på energieffektivisering og egenproduksjon med solceller vil få oppdrag over hele landet.

Våre anslag viser at det vil kunne være behov for så mye som 50 000 arbeidsplasser i privat sektor for å levere på et skikkelig kraftløft for norske bygg og boliger.

Enova har sviktet

Dessverre er dagens virkemiddelapparat ikke dimensjonert for det løftet som trengs fremover. Enova har for alle praktiske formål strupt støtteordninger til privatmarkedet, og viser mest interesse for store teknologiske prestisjeprosjekter.

I den grad politiske partier mener alvor med at det nå er «vanlige folks tur», så må det også gjelde å få skikkelige insentiver til å gjøre hjemmene energismarte. Hittil har det fremstått som om man først og fremst vil bruke pisken mot forbrukerne, og gi gulrøttene til industrien. Det er en dårlig løsning på lang sikt hvis man vil bygge støtte til det som faktisk kan bli et populært alternativ til utbygging av vindmøller og vannkraft: Nemlig tiltak i privatmarkedet som gjør at folk sparer strøm.

Å prioritere energiutbygging uten å satse på energieffektivisering blir som å fylle badekaret uten å sette i proppen. Og så dumme er vi vel ikke?